Dermatofibromer er svært vanlige. De ses hyppigst i alderen 20-50 år, og er fire ganger hyppigere blant kvinner enn menn.
Et dermatofibrom forblir som oftest uforandret i huden og forsvinner ikke av seg selv – tilsvarende øvrige arrprosesser i huden.
Dermatofibromer ses som små (ca. 4-8 mm store) og enkeltstående hudtumorer. De kan variere litt i farge – deriblant hudfargede, gulbrune og lyserosa. I mørk hud er de gjerne brunlige eller sorte.
Dermatofibromer oppstår hvor som helst på kroppen, men er vanligst på armer og bein (spesielt framside legg). De utvikler seg langsomt og er ganske stasjonære i både størrelse og utseende.
Hudforandringene gir sjeldent noen form for plager, og kun et fåtall oppleves som ømme eller kløende.
Diagnosen stilles basert på klinisk undersøkelse – ofte med hjelp av en god hudlupe (dermatoskop). Et dermatofibrom kjennes typisk som en hard, uøm knute i huden.
Ved usikkerhet kan det være indikasjon for å kirurgisk fjerne hudforandringen, eventuelt ta en biopsi (vevsprøve), og sende inn til videre undersøkelse.
Dermatofibromer er tolket som en arraktig reaksjon på en mindre hudskader og/eller betennelser. Småskader (blant annet i forbindelse med barbering), insektsstikk og hårsekkbetennelser kan være utløsende årsak, men som oftest vet man ikke hvorfor det har oppstått.
Dermatofibromer er godartede. Behandling er ikke nødvendig.
En sjelden gang kan man kirurgisk fjerne hudforandringen for å bekrefte diagnosen, eller grunnet pasients selvopplevde plager og/eller sjenanse. Kirurgiske prosedyrer, spesielt på framsiden av leggen, medfører derimot en betydelig risiko for stor arrdannelse.
Alle hudforandringer som fjernes sendes inn til mikroskopundersøkelse(histopatologi) for å bekrefte diagnosen.
Som ved alle hudtumorer er det viktig å ta stilling til om den er godartet eller ondartet. Dermatofibromer kan til dels ligne på et utvalg ondartede hudforandringer (deriblant basalcellecarcinom). Dermatofibromer er derimot stasjonære i størrelse og utseende, til forskjell fra kreftprosesser i huden. Hudforandringer i rask vekst og/eller endring bør alltid undersøkes. Det samme gjelder hudtumorer med økende symptomer, samt sår- og skorpedannelse.
